O, jul med din glede!

Det er en helt vanlig onsdag i desember, ute er det mørkt, kaldt og vått, sånn det alltid er i Bergen

Førjulsstresset begynner å surre i tankene, det er så uendelig mye som må gjøres før julefreden kan få tillatelse til å senke seg. Men julemaset skal få ligge i fred i noen timer til for mitt vedkommende. Det er på tide å starte arbeidsdagen.

Klar til å starte arbeidsdagen min som sykehusklovn på barneavdelingene på Haukeland sykehus, klar til å ta med meg min klovn Konstantisola inn til barn som får en annerledes jul enn oss andre.

Jeg tar på meg det gule skjørtet mitt, de rare skoene, sminker ansiktet mitt litt annerledes enn andre kvinner på vei til jobb og tar på meg verdens minste maske. Den lille røde nesa med det store hjerte. Klar til å starte arbeidsdagen min som sykehusklovn på barneavdelingene på Haukeland sykehus, klar til å ta med meg min klovn Konstantisola inn til barn som får en annerledes jul enn oss andre.

En liten jente kommer løpende mot oss to klovner med et stort smil. Hun er ofte her på Haukeland på grunn av sykdommen sin, så vi kjenner henne godt og hun oss. Det meste er rutine i hennes sykehushverdag, men ingen vet hva klovnene kan finne på. Jenta er på vei til røntgen. Hun prøver, med stor innlevelse og alvor å forklare oss klovner at det ikke hjelper å smile på røntgenbildet og at man må være helt rolig. Hun forklarer videre at hun heller ikke tror det er noen god idé å sende ut klovne-julekort med røntgenbilde. I måten hun prater på, kan jenta virke eldre enn sine 8 år.

De blir ofte litt «veslevoksne» disse barna som tilbringer mye tid på sykehus. Ikke så rart med tanke på at de må forholde seg til en voksen verden full av prognoser og inngrep. Barn som er spesialister på lek og moro, blir plutselig spesialister på egen diagnose. Heldigvis har de ingen problem med å skru over til fantasi og positive pusterom sammen med klovnene.

På en avdeling har det kommet inne en ny pasient. Mor og far går rundt i et vakuum. Hva skjer? Hvor alvorlig er det? Får dette konsekvenser for resten av livet? På denne tiden i fjor gikk de rundt og gledet seg til jul. De var en helt vanlig familie, små stresset av førjulstiden som alle oss andre. I år har de bestemt seg for å kansellere julen. De orker ikke tanken på kos og hygge. Den eneste tanken de har i hodet er at barnet deres kanskje aldri blir frisk.

Vi som jobber i Sykehusklovnene har sett denne situasjonen mange ganger før. Derfor gir vi foreldrene tid. Det er ingen grunn til å stresse. Barnet kikker nysgjerrig på meg og min klovnepartner, Tito. Barn ser jo ting på en helt annen måte enn voksne. Klovnene ser barnet i barnet, det som er friskt og vil leke. Vi får kontakt gjennom såpebobler og musikk, før hele familien løper til undersøkelse. Som mennesker reagerer vi ganske likt i krisesituasjoner, det er kanskje også derfor vi har et så stort ønske om å hjelpe når kriser oppstår. Men vi mennesker har også en unik måte og tilpasse oss situasjoner på. Etter en stund vil denne familien gå inn i «nå er vi her» modus, det vet jeg av erfaring etter mange år som sykehusklovn.

Den norske julen står for samhold, kos, glede, håp, forventning og ettertanke. Samtidig er det vel kanskje den tiden på året vi tenker mest på de som ikke har det så godt. Tanken på å tilbringe julen på sykehuset med barnet ditt kan virke uutholdelig, for oss som ikke må det. Alt blir jo snudd på hodet, forventning blir til angst, glede blir til uro.

Jeg tar av meg kostymet mitt og den lille røde nesa. Legger fra meg Konstantisola og tar med meg Torunn ut i ettermiddagsmørke. Vinker farvel til min klovnepartner og beveger meg nedover mot et julepyntet Bergen sentrum. Alt jeg ikke har fått gjort av førjulsforberedelser er plutselig ikke så viktig, for jeg har nok en gang fått lov til å bringe litt klovnemagi inn på barneavdelingene på Haukeland sykehus. Og i det jeg tusler hjemover kjenner jeg bare en stor takknemlighet for å få lov til å ha det som av og til kjennes ut som verdens viktigste jobb.