Slik jobber sykehusklovnene

Sykehusklovnene bruker en kommunikasjonsform som er fri for forutinntatte holdninger og sosiale konvensjoner. Pasienten trenger ikke å ta seg sammen eller prestere noe i kommunikasjon og samspill med sykehusklovnene.  

Sykehusklovning skiller seg fra alle andre typer scenekunst fordi premissene i dette scenerommet er helt spesielle. Som sykehusklovner benytter vi oss av kunstneriske verktøy for å skape et slags ”omvendt teater”. Skuespillere på andre scener opptrer som oftest i et tilrettelagt rom, til avtalt tid og for et betalende publikum som frivillig har sagt ja til å motta et kunstnerisk utrykk. I den konteksten kan publikum lett bli en passiv mottaker mens scenekunstneren er den aktive parten som tar i bruk sine ferdigheter i en godt forberedt forestilling.  

Sykehusklovnene gjør på en måte det motsatte enn et ”vanlig” teater. Vi ønsker at tilskueren skal bli deltakende og at skillet mellom publikum og scenekunst skal viskes ut. Vi oppsøker vårt publikum ved å banke uanmeldt på dørene til deres private sykehusrom. Familiene vi oppsøker har ikke bedt oss om å komme og de befinner seg i en eller annen slags form for unntakstilstand. De vi møter kan være fra null til atten år, noen snakker andre språk enn norsk og noen kommuniserer på andre måter enn verbalt. For mange kan det være aller første gang de ser eller møter en klovn.       

I døråpningen til barn og unge på sykehus må vi klovner i løpet av noen sekunder ”lese rommet” og skape den nødvendige kontakten med de som befinner seg innenfor. På rommene kan det være alt fra ett menneske til en stor gruppe på over ti personer. De vi møter kan være spedbarn, ungdom, søsken, venner, pårørende, sykepleiere, leger, bioingeniører eller vaskepersonale. Kanskje har de som bor her akkurat fått en dårlig nyhet, er i gang med en smertefull prosedyre, sover, leker, er opptatt på badet, fordypet i en film, er midt i en krangel eller kjeder seg. I løpet av kort tid skal vi tolke signalene fra de vi møter som enten gir oss lov til å komme inn eller som gjør at vi velger å trekke oss varsomt tilbake.  

Vår viktigste oppgave er å ”tune inn” på de vi treffer og imøtekomme deres behov. Noen av våre viktigste verktøy for å kunne mestre denne typen for improvisasjon er våkenhet og tilstedeværelse. Heldigvis har klovnen en egen evne til å leve i nuet! Med verdens minste maske, den røde nesen, får vi som klovner en mulighet til å komme veldig tett på folk og fryde oss sammen med dem i nuet. I dette nuet tar vi pause fra alt annet som et sykehusopphold kan medføre. 

Vårt mål som sykehusklovner er ikke å underholde men å mobilisere de vi møter til å selv å være aktive, dette kan skje på mange nivåer. Noen kan være aktiv med nysgjerrige øyne som følger oss gjennom vinduet på et isolat, med entå som stikker frem fra dynen for å danse, med å gjemme seg bak en gardin, med å hoppe rundt i en seng, med å stemme over klovnenes bidrag i ” Idol” eller med å le av klovnene som sender ”likes” gjennom luften. Med kreativ aktivisering kan vi stimulere, mobilisere, engasjere, ventilere og fungere som både smertelindring og avlastning. 

 Vi er alle spesialiserte i faget sykehusklovning for kunne å utøve dette yrket som krever en skreddersydd kompetanse. Vi kommuniserer alltid ut i fra barnets perspektiv, med et språk som er lett tilgjengelig og fungerer som en invitasjon til samspill. Vi benytter oss mye av absurditet, fantasi, humor og musikalitet, som er viktige virkemidler for en klovn.  

Som klovner på sykehus fokuserer vi alltid på det som er friskt, men det vil ikke si at vi overser barnets situasjon eller ignorer andre følelser enn glede. Å være frisk vil også si å reagere med følelser som sinne, sorg og redsel.  Som klovner kan vi ta imot og bruke disse energiene til å bygge broer over til det kreative og konstruktive. Alle reaksjoner er positive tegn på at det finnes krefter som fungerer i en kropp. Som i alle andre miljø bunner sunn kommunikasjon i god tillit. Tillit må erverves i hvert enkelt tilfelle og det er ikke noe man tar eller noe en person gir oss.

I møte med hvert enkelt barn eller ungdom etterstreber vi som sykehusklovner å nullstille oss og være våkne for å ta imot de ulike impulsene. Ofte handler det mer om å lytte til situasjonen enn å fylle møtet med ferdigfabrikkerte ideer fra oss selv. Vi søker ikke etter applaus, men ønsker at de vi møter selv skal bli heltene som skinner og er stolte av kreftene de mobiliserer i samspill med oss. Når publikum blir en aktiv part i møtet kan de fortsette i denne ”nye energien” som har blitt virvlet opp etter at vi som klovner har forlatt rommet.