Når mammahjertet brister igjen og igjen

«Sindre var i tilbakefall av leukemi. Han var så svak og kroppen hans var full av cellegift. Han fikk en helt vanlig miljøbakterie i kroppen, noe som ikke er farlig for oss med vanlig immunforsvar, men alvorlig for kreftbarna som ikke har noe immunforsvar.

Vi måtte ta blodprøver hver dag, noen ganger flere i døgnet. Hvis vi stakk ham i en arm, klarte ikke såret å gro fort nok, så vi måtte hele tiden finne nye steder å stikke han. I armer, i bena, alle steder på kroppen der vi kunne få blod. Dette livsviktig for å passe på at bakterien ikke gjorde han mer syk.

Sindre gjorde mer og mer motstand for hvert stikk. Til slutt var vi fire voksne som holdt han nede mens han hylgråt. Han forstod ikke hvorfor han måtte ta disse blodprøvene. Det var et overgrep, men et nødvendig overgrep. Mammahjertet mitt knuste igjen og igjen.

Legene ville begynne å gi ham beroligende. Dope Sindre.
Vi må huske at barn ikke er små voksne, men BARN.

En dag kom Sykehusklovnene da vi skulle ta blodprøve. De så Sindre, ikke bare en liten kreftpasient. De var trygge, varme og fargerike. Da de spurte om de kunne få være med å ta blodprøve, vurderte han det lenge før han sa JA.
De gikk hånd i hånd inn på et rom for å ta prøvene.

Først tok en sykehusklovn blodprøve (de er flinke til å late som), så tok Sindre blodprøve.
Ingen måtte holde han.
Ingen gråt.
Ingen medisinering.
Ikke noe overgrep.
Bare magisk medisin.

Når du er forelder til et alvorlig sykt barn, føler du deg som en stor stygg ulv. Nødvendig behandling må gis og vonde prosedyrer må gjøres. Du mister noen dager evnen til å få ditt eget barn til å smile.

Sykehusklovnene er en glede i den verste tiden i livet ditt. Det finnes ikke noe verre enn at barnet ditt kan dø.
Det at noen gir barnet ditt det du ikke klarer selv – at noen får barnet ditt til å glemme et øyeblikk at de er syke eller at noe gjør vondt – det er helt fantastisk.» – Kari Midtsundstad