Når sykehus blir hverdag
Julie er åtte år, og har tilbrakt mye tid på sykehus. Faktisk har hun vært mer sammen med helsepersonell på Ahus, enn på skolen med vennene sine.
Mor og far forteller at Julie har brukt mye krefter på å grue seg til ting hun skulle gjennom på sykehuset. De berømmer helsepersonell og sykehuset som hele veien har forklart hva som skulle skje, hvordan og hvorfor. De har lagd planer for at Julie skulle oppleve å bli tatt på alvor og at hun skulle kjenne på forutsigbarhet, kontroll og mestring. Det ble gjerne planlagt distraksjoner som Julie kunne ha fokus på når hun skulle gjøre noe hun gruet seg til. Humor fungerte ofte som en god inngang, og en måte å dempe stressnivået hos Julie og hennes nærmeste. Foreldrene snakker mye om det å ta seg tid, å skape tillit og trygghet for å forebygge engstelse.
Et blaff av en klovn i veien
Silje, moren til Julie, forteller om en gang Julie skulle på en kontroll på sykehuset som hun gruet seg veldig til. Silje
og Julie står ved parkeringsautomaten. Plutselig hører hun Julie fnise. Hun snur seg og ser to klovner som går forbi – trallende, hånd i hånd. De ser så lette ut i det kalde vinterværet. Det er som om de kommer fra en annen verden. En verden med klare og sterke farger, og en helt annerledes gange og rytme. Klovnene som møter barna på Ahus, kommer uventet. Plutselig står de i døråpningen. På Ahus skifter skuespillerne i kjelleren til en barnehage som ligger ved siden av sykehuset. På den korte veien fra barnehagen til sykehuset har klovnene allerede rukket å lyse opp hverdagen til flere bekymrede barn og foreldre. Som Julie og moren hennes denne dagen.
En dose latter kan være god medisin
Silje forteller om dager da det har vært tungt å være på sykehuset. Dager da ingenting egentlig er noe fint. Da har det vært godt å få hvile øyene på en klovn som kommer plystrende gjennom gangen, eller som på visitt på sykehusskolen med store fortrolige øyne forteller Julie at hun er allergisk mot ordet matte. «Allergisk mot matte! Særlig!», ler Julie mot moren og læreren på skolen når
klovnene har forsvunnet ut av rommet. Da kjennes det kanskje ikke så skamfullt å være redd for et sprøytestikk. «Jeg er iallfall ikke redd for matte mamma, sånn som Cirka».
– Klovnene bringer med seg farger og et skrått blikk på tilværelsen. For oss har klovnene vært øyeblikk av frihet, som ikke har krevd noe av oss eller Julie. De har bidratt med en pause fra alvoret, først og fremst ved tilstedeværelsen i gangene, på venteværelset og på sykehusskolen.
