Bringer latter inn i sykehuskorridorene: – Helt fantastisk
Med én gang de røde nesene kommer på, er klovnene i karakter. Da er det ingenting som setter Petrine og Tito ut av spill.
Iført rosa og blå snekkerbukser, blinkende lys og julesokker, leder duoen vei gjennom korridorene i Glasblokkene.
I lommene har de såpebobler. Midt i fjeset, en rød klovnenese.
Smått kaotisk blir det når Petrine får forsamlingen inn i heisen opp til tredje, mens Tito tar beina fatt og løper om kapp opp trappene.
Latteren sitter løst allerede, og nå skal sykehusklovnene vise hvorfor de er her. Det er nemlig ikke for å underholde sykehusledelsen, en tidligere statsminister og to utsendte fra BA.
Klovnene skal lyse opp dagen til de små som må tilbringe romjulen på sykehus.
– Et lyspunkt
Barne- og ungdomsklinikken ved Haukeland universitetssykehus er tommere enn vanlig denne lørdagen.
De ansatte gjør sitt ytterste for å tilrettelegge for at færrest mulig trenger å være innlagt i julen, men for noen er det ikke mulig.
Det gjelder blant annet for Elias, som fyller to år i februar. Han og foreldrene Ingerid Sellevold og Karl Martin Norbom kom fra Førde andre juledag, etter å ha hatt et kort opphold hjemme.
De har tilbragt mye tid på sykehus etter at Elias i sitt første leveår fikk påvist en svulst i hjernen.
Før jul fikk han blodforgiftning, og da måtte de tilbake til Haukeland.
Til tross for den tøffe starten på livet, er det en blid og litt sjenert gutt som følger nysgjerrig med på Petrine og Titos oppvisning.
Barnelatteren kommer når de blåser såpebobler mot ham.
Elias har vært litt skeptisk, men liker å følge med på klovnene. Foto: SKJALG EKELAND
– Han har vært litt småredd for klovnene, men synes det er veldig spennende nå. Når jeg spør ham om vi skal dra ut å se på dem, så vil han alltid det, forteller Ingerid.
Elias sine storesøsken har også hatt mye glede av sykehusklovnene. Foreldrene forteller at det ofte blir lange dager med mye venting på sykehuset for hele familien.
– Da er det veldig greit at man kan få et avbrekk oppi alt, sier faren Karl Martin.
– Et lyspunkt, legger Ingerid til.
Tre måneder for tidlig
Noen etasjer under er nyfødtavdelingen. Her sitter Tina Jevnaker med lille Leah liggende på brystet.
Leah har så vidt rukket å bli en måned gammel. Hun ble født tre måneder for tidlig, den 5. desember.
Tina kan fortelle at de nettopp nådde en av livets første milepæler for Leah – nå veier hun ett kilo.
Det må selvfølgelig markeres med en spontan og egenkomponert sang fra sykehusklovnene.
Den nyfødte forstår naturligvis ganske lite, men Leah har en tre år gammel storebror som jevnlig er på besøk.
Han har ennå til gode å møte klovnene selv, så Tito og Petrine skriver et brev til ham.
Tina roser arbeidet de gjør for å spre glede for små og store på sykehuset.
– Jeg synes det er helt fantastisk. Jeg har sett på andre barn som har fulgt med på dem, og det er veldig givende og fint for dem som er nødt til å være her.
– Kanskje spesielt nå i julen, påpeker hun.
Ønsker statsstøtte
Det er liten tvil om at det betyr mye for både skuespillerne bak klovnenesene selv, og barna med sine pårørende, at de er til stede i sykehushverdagen.
Det ser også Høyre-leder Erna Solberg, som har tatt turen til Haukeland fjerde juledag.
Besøket har et politisk bakteppe, for i 2025 er det valgår. Kanskje blir bergenseren statsminister igjen.
Daglig leder for stiftelsen Sykehusklovnene, Ellen Arnstad, har et håp om at den ideelle organisasjonen med rundt 50 klovner kan få plass i statsbudsjettet.
Slik det er nå, får de ingen statlig støtte. Inntektene kommer fra innsamlede midler og støtte fra næringslivspartnere.
Erna Solberg (H) sier hun vil jobbe for at Sykehusklovnene får statlig støtte. Foto: SKJALG EKELAND
Da Solberg sist var statsminister, fikk Sykehusklovnene en del penger gjennom gaveforsterkningsordningen for kunst- og kulturformål.
Her la staten på 25 prosent på private pengegaver, som resulterte i rundt åtte millioner kroner i året til den ideelle organisasjonen. Ordningen ble avviklet i 2022.
– Pengene forsvant over natten. Det var ganske krise, sier Arnstad.
Solberg mener at organisasjonen trenger stabilitet i bunn, i tillegg til støtten de får fra private aktører, næringslivet og sykehusene.
– Er det noe du kommer til å jobbe for?
– Ja, det skal vi gjøre. Sykehusklovnene er noe vi må ha.
– Fine og magiske møter
Omvisningen er ferdig, og inne på et møterom tar Petrine og Tito av seg klovnenesene.
Nå går de ut av karakter, og kan fortelle at de egentlig heter Hanne Oline Mellingen og Stein Ove Øygardslia.
BA prøvde først å intervjue dem med klovnenesene på, og det gikk så som så. Dermed prøver vi igjen!
Petrine (Hanne Oline Mellingen) og Tito (Stein Ove Øygardslia). Foto: SKJALG EKELAND
Mellingen har vært sykehusklovn siden 2016, og Øygardslia siden 2011. De er begge skuespillere i bunn, og har gått på sykehusklovneskolen.
– Jeg syntes det hørtes ut som en fantastisk jobb å ha. Jeg kjente at det betydde noe, forteller hun.
De besøker de små pasientene på rommene sine, er med på skumle prosedyrer, drar på hjemmebesøk og kan være del av den palliative behandlingen dersom det er snakk om uhelbredelig sykdom.
BA blir også fortalt av daglig leder Arnstad at noen barn inviterer sykehusklovnene i begravelsen sin.
Øygardslia, altså Tito, forteller at det beste med jobben er hvor vanvittig glad man blir i folk.
– Når man er voksen, skal det ofte mye til å få seg venner. Men i denne jobben blir man veldig fort venn med veldig mange.
– Du får komme ekstremt nært på folk, både med pasienter og oss imellom. Du får så mange fine og magiske møter. Det er så sterkt og rørende, sier Mellingen.
Fokuserer på det friske
I motsetning til helsepersonellet som behandler barna, jobber ikke klovnene direkte med sykdommen.
– Når vi møter dem, ser vi ikke på dem som syke mennesker, sier Øygardslia.
– Vi har fullt fokus på det friske, styrken, leken. Når vi kommer inn på et rom, ser vi etter hva de trenger, og hvor vi skal legge oss. Det er superfint, legger Mellingen til.
Daglig leder Arnstad har selv sett og opplevd hvilken betydning Sykehusklovnene har for pasienter og de pårørende. Sønnen hennes Joachim ble født med en sjelden genfeil, som gjorde at han bare ble sykere og sykere.
– Han var sterkt funksjonshemmet og blind. Men da klovnene kom, smilte han, for han kunne jo høre dem. Og det var ikke ofte han smilte.
Joachim døde i 2020, og ble bare 26 år gammel. Noen år senere, i 2023, ble Arnstad daglig leder for Sykehusklovnene etter å ha sluttet som toppleder i mediebransjen.
– Det ble et verdivalg for meg.
Arnstad kaller det en drømmejobb, og understreker viktigheten av arbeidet til klovnene.
– Mange tror kanskje dette bare er å sette på seg en rød nese, og tulle og tøyse. Men det er langt fra det, sier hun, og fortsetter:
– Det er skremmende og tøft å være på sykehus for barn, og for pårørende. Men det skjer noe i sykehuskorridorene når sykehusklovnene kommer.
