Kan vi fargelegge håpet?
Voksne har tatt patent og eierskap til de fleste sannheter og domener i samfunnet, men i barneperspektivet er det barn som er spesialister og de voksne som må frigjøre seg fra forutinntatte strukturer, ferdigtygde svar og løsninger. I helsevesen og skolevesen har vi handlet ut fra en hierarkisk struktur, hvor den voksne vet best og barnet skal lære av den voksne. I barneperspektivet er det omvendt. Den voksne må tune seg inn, lytte, improvisere, lære, sanse og være likeverdig, i samhandling med barnet.
For å forstå barns kraft og kompetanse er forestillingsevnen et nøkkelord. Fantasi er en ferskvare som påvirkes av miljø, samfunn og kultur, men den står også på egne ben og tar i bruk hele den menneskelige verktøykassen. Humor, poesi, kreativitet, impulsivitet, musikalitet, følelser, tanker og sanser er noen av fantasiens bestanddeler.
Vi kan styrke barns identitet gjennom å anerkjenne all den kompetansen barnet allerede innehar. I møte med liv, død, sykdom og kriser er barns forestillingsevne et undervurdert verktøy og blir ofte sett på noe som kan gjøre oppfattelsen av virkeligheten verre. I Sykehusklovnene ser vi på forestillingsevnen som en verdifull ressurs for å møte, utforske og forstå verden fra barns eget perspektiv. De unike evnene barn har til å leke, være kreative og fantasifulle er nøkkelverdier i deres identitet og bør ivaretas under alle omstendigheter. Menneskers identitet bør aldri gå i ett med diagnose, tilstand eller medisinske behandling.
Sykehusklovnene har i løpet av sine 25 år beveget seg fra å være «et forstyrrende element» til å bli en viktig aktør for barn og unge på norske sykehus. Det er et historisk mirakel, at klovner har fått innpass på en av de viktigste institusjonene i Norge. Kanskje er det fordi vi har vært kompromissløse i 25 år, at vi alltid har vært på barnas parti. Vi har etterstrevd å iaktta miljøet, forstå omstendighetene og løse oppgavene i barnehøyde. Derfor har vi blitt dyktige i å skape alternative språk som kommuniserer med barn og unge og er med på å skape håp i alle slags situasjoner. Vi tar barn og unge på alvor, ikke bare med ord, men med aktiv deltakelse, energi og samhandling som vi gjerne lærer bort til andre fagfelt. Sykehusklovnenes deltakelse og samarbeid med helsepersonell kan bidra til færre traumer, mindre bruk av tvang og medisin for enkle prosedyrer.
Kunst som klovning, teater, figurteater, musikk og litteratur har alltid stilt spørsmål, undret seg over påståtte sannheter og sett verden fra nye vinkler. Kunsten har gjennom tusener av år opparbeidet form, språk og kompetanse rundt det å leke, improvisere, drømme, fantasere og være sanselige i nuet. Derfor bør estetiske fag inkluderes tydeligere i tverrfaglige miljøer som for eksempel barnepalliasjon. Kunsten bør ikke anses som noe ekstra, men som en sentral aktør som skaper mulighetsrom til å utrykke seg og oppleve mestring i møte med det ukjente.
Sykehusklovnene har mobile klovneteam over hele landet som reiser hjem til barn i palliative forløp eller behandling. Vi bidrar til å styrke barns livsglede uansett situasjon. Så lenge det er pust, kan vi skape bevegelse, sanse og reise langt av gårde i fantasien. Kjærlighet til de nærmeste kommer ofte til overflaten i improvisert lek i terminalfasen og skaper sterke minner for alle involverte. Alle barn bør få muligheten til å leke, også når kroppen forandrer seg og vi må finne nye måter å være sammen på, alt er mulig. Livet og håpet finnes i øyeblikkene og lever videre i hjertene våre.
Vi lever i en krevende samtid hvor klimautfordringer, internasjonale kriger og generelt tidspress er med på å øke stressnivået for barn og unge. I en digital hverdag er det umulig å skjerme barn og unge fra en brutal virkelighet og mange opplever kriser i egne liv. Derfor burde vi bruke større ressurser på å styrke barns medfødte kvaliteter som kan bidra til at de står tryggere i seg selv, i møte med en kaotisk verden. En bevisst integrering av kunstfag, i både skoleverk og helsevesen, kan være med på å styrke barn og unges værekraft, ventilere og regulere traumer. Det vil samfunnet tjene på, akkurat nå og i det lange løp.
Barn kan ikke rustes opp med våpen, men de kan rustes opp i å være den beste utgaven av seg selv, med hele sin fantastiske verktøykasse som kan øke forståelsen av seg selv og andre. Uten innblanding av voksne evner ofte barn å leke sammen, også uten felles språk og kultur. De møtes i improvisasjoner som krysser alle grenser. De bruker sin medfødte forestillingsevne og nullstiller seg gang på gang i fantasien. En slik nullstilling og evne til å møtes er noe voksenverdenen bør inspireres av. Tiden er inne for å snakke om barneperspektiv i møte med både liv og død, fred og krig, sykdom og hverdag.
Vi voksne har mye å lære og mye å ta vare på. Uten barneperspektivet forsvinner kanskje håpet og vår evne til sameksistens. Men det som er positivt, er at vi alle har vært barn engang og fortsatt har evnen til å være i nuet. Håpet finnes overalt, for den som evner å se det; i de små øyeblikkene, i hånden på skulderen, i kaffekoppen fra en du ikke kjenner, i smil som deles, i den lille leken som reiser helt ut i verdensrommet, i innpustet du tar for å skape balanse i nuet og i lyset som faller i løvet på vei til jobb. Håpet bor i oss alle og når vi tviler på det, bør vi vende oss mot barn og unge for å lære og bevege oss fremover, sammen.
Tekst: Elisabeth Helland Larsen, Forfatter, senior faglig rådgiver og sykehusklovn i Sykehusklovnene
