Latter som medisin

Overlege og anestesiolog Guro Grindheim og fagutviklingssykepleier Tove Rambøl arbeider begge med syke barn på Rikshospitalet i Oslo, Grindheim på barneintensiven, Rambøl ved kirurgisk dagbehandling.

For noen år siden samarbeidet de om en studie som undersøkte om sykehusklovner til stede under innledning til narkose kunne redusere behovet for tvang. Resultatene bekreftet antakelsen, og ga samtidig hele ordningen et løft.

F.v: Overlege og anestesiolog Guro Grindheim og fagutviklingssykepleier Tove Rambøl

En viktig døråpner

I dag er de to kollegaene overbevist om at både barn, foresatte og helsepersonell nyter godt av klovnenes tilstedeværelse på norske sykehus.

– Da vi fikk ideen til undersøkelsen, var det ganske mange barrierer, både hos enkeltpersoner og i ulike personellgrupper på sykehuset, sier Grindheim.

– Og også litt i systemet, legger Rambøl til og forteller at det var et system som ikke var like barnevennlig da som det er i dag.

Heldigvis har det skjedd mye siden den gang.

– Forskningsprosjektet satte også fart i en del andre prosesser her på Rikshospitalet som nok ellers ville tatt lengre tid, sier hun.

For studien viste at klovnene bidro svært positivt ved å skape en annen ramme rundt arbeidet helsepersonellet skulle gjøre.

Studien ble en viktig døråpner, både for sykehusklovnene og for arbeidet med barn på sykehus generelt
– Guro Grindheim

– I dag møter vi barna på en mer innbydende måte og med større respekt enn før. Ikke fordi vi tidligere gjorde det dårlig, men fordi vi nå tilpasser oss mer hvert enkelt barn og tar langt mer på alvor at opplevelsen hos oss skal være så håndterbar som mulig.

Så langt det lar seg gjøre, forsøker vi å unngå at barna sitter igjen med ubehagelige opplevelser.

Fra attraksjon til behandlingsverktøy

– Sykehusklovnene har 25-årsjubileum i 2026. Hvordan var deres første møte med dem?

Rambøl tenker seg om.

– Det må ha vært på en sengepost her på Rikshospitalet, tidlig på 2000-tallet. Da var det mer som en attraksjon, klovner som kom innom av og til og gjorde noe morsomt for ungene når det ikke skjedde så mye.

Grindheim nikker.

– For meg var det først tilfeldige møter i korridorene, lenge før jeg begynte å se på dem som et verktøy i behandlingen.

Hun forteller om en samtale som fikk henne til å tenke nytt.

– Jeg kom i prat med moren til en venninne av datteren min. Hun jobbet i Sykehusklovnene den gangen. Da vi begynte å snakke om arbeidet vårt, åpnet det noen perspektiver for meg.

På det tidspunktet hadde Grindheim jobbet flere år med narkose og intensivbehandling av barn.

– Jeg kjente et økende ubehag ved hvordan jeg av og til måtte opptre når barn skulle få narkose. Det er rett og slett ubehagelig å være den som gjør noe man vet er vondt og skremmende for barnet.

– Har sykehusklovnene gjort det lettere?

– Absolutt.

 I dag har de en selvstendig rolle i teamet som gjør at vi andre blir avlastet. Det er ikke lenger min oppgave å avlede barnet. Det gjør sykehusklovnene, og de gjør det dessuten mye bedre enn jeg noen gang gjorde.

Det skaper også en atmosfære som gjør at vi langt sjeldnere havner i situasjoner der vi må gjøre trasige ting med barn. Den strategien vi ofte endte i tidligere, hvor vi måtte bruke varierende grad av tvang, er blitt kraftig redusert.

– Til å begynne med kom klovnene på besøk og ga et avbrekk, sier Rambøl. – Nå er de en del av arbeidet rundt barnet.

Når vi gjør medisinske prosedyrer, hjelper de barnet og foreldrene med å holde oppmerksomheten et mer hensiktsmessig sted.

Hun beskriver hvordan frykt kan låse situasjonen.

– Hvis vi voksne forventer smerte eller noe ubehagelig, kan vi få tunnelsyn og miste oversikten. Tenk da på hvordan et barn på fem år, som er livredd og ikke forstår hva som skjer, har det.

Finjustert følsomhet

Rambøl forteller at klovnene er svært gode til å fange opp hva som foregår i situasjonen. De går rett inn der det trengs, og kan ofte snu situasjonen før den låser seg.

Når barnet slipper å være redd, får det også med seg hva som skjer og hva som blir sagt. Da blir det rett og slett lettere å samarbeide.

– Klovnene er også flinke til å gi barnet eierskap til situasjonen, legger hun til. – Det blir ikke bare en situasjon der mange voksne tar styringen.

Grindheim mener mye av forklaringen ligger i klovnenes sensitivitet.

– Jeg har ofte tenkt på hva det er de har som ikke vi har. Selvsagt skiller de seg visuelt fra oss med de fargerike kostymene sine, i kontrast til våre hvite og grønne uniformer. Og de jobber alltid to og to.

Men det er også noe mer, noe som er vanskeligere å sette ord på.

«Det oppstår noe mellom barn og klovn som er utrolig fintunet og følsomt.»
– Guro Grindheim

Fra fortvilelse til mestring

– Har dere eksempler på situasjoner der klovnene virkelig har gjort en forskjell?

– Mange, sier Grindheim.

– I studien vår var det foreldre som fortalte at dette var første gang de opplevde at barnet deres – og de selv – ble tatt på alvor i en slik situasjon.

Klovnene bidro til at barnet opplevde mestring der tidligere erfaringer bare hadde vært gråt og fortvilelse.

Rambøl forteller om en seks år gammel jente som skulle i narkose.

– Det hadde tidligere aldri gått bra. Det hadde vært mye uro, og både barnet og foreldrene gruet seg. Denne gangen planla vi godt sammen med klovnene, og det gikk veldig fint.

Men neste gang familien kom tilbake, var ikke klovnene der.

– Foreldrene ble litt bekymret. Da tenkte seksåringen seg om og sa: «Men sist gang klovnene var her, gjorde vi sånn og sånn. Kan vi ikke gjøre det nå også?»

De gjorde det – og det gikk bra.

«Hun hadde lært mestring av klovnene. Det ser vi ofte: Barn og foreldre tar med seg strategiene videre.»
– Tove Rambøl

En rød tråd gjennom sykehuset

– I hvilke sammenhenger tenker dere at sykehusklovnene har størst effekt?

– Egentlig hele veien, sier Grindheim.

– Barn som er innlagt på sykehus, beveger seg ofte mellom ulike avdelinger – røntgen, narkose, kanskje skal de få satt inn en sonde eller en intravenøs tilgang.

«Sykehusklovnene blir en rød tråd, noe trygt og godt midt i en ellers krevende situasjon.»
– Guro Grindheim

– Det gjelder ikke bare barnet, men også foreldrene og søsknene.

Rambøl nikker gjenkjennende.

– Men hvis jeg skal trekke frem én ting, er det kanskje det som skjer før en medisinsk prosedyre. Å komme inn i situasjonen uten å grue seg, og være minst mulig redd, har stor betydning for hva vi får til.

Grindheim peker på en annen gevinst:

– Et gjennomgående tema blant helsepersonellet er at klovnene skaper ro i situasjonen.

– Uten klovner må vi ofte gjøre to ting samtidig: utføre noe teknisk og samtidig prøve å skape en atmosfære som gjør situasjonen håndterbar for barnet. Når klovnene tar den delen, kan vi konsentrere oss om det vi skal gjøre.

Når foreldrene senker skuldrene

– Hvordan opplever dere at foreldrene tar imot klovnene?

Rambøl smiler.

– Mange voksne er litt skeptiske til klovner på forhånd. Da vi startet vår studie, vurderte vi faktisk å spørre foreldrene om det var greit at klovnene var med.

Men de skjønte raskt at det ikke nødvendigvis var noen god idé.

– Hvis man spør på forhånd, reagerer folk på ordet «klovn» og sine egne forestillinger. Men når de ser klovnene i arbeid, endrer det seg.

– Barn og foreldre speiler hverandre. Når barnet slapper mer av, gjør foreldrene det også. Og når foreldrene roer seg, merker barnet det. Da får man en spiral av mindre stress.

– Jeg har faktisk til gode å oppleve at foreldre protesterer når de først ser hvordan klovnene jobber.

– Det har jeg også, sier Grindheim.

Fra skepsis til samarbeid

– Hva med skepsis i fagmiljøet?

– For noen som har jobbet lenge på en bestemt måte, kan samarbeidet med klovnene kreve en justering, sier Grindheim.

– Men hvis helsepersonell er skeptiske, merker klovnene det med en gang.

Rambøl mener mye handler om avklaringer.

– Det er lurt å snakke sammen på forhånd. Hvis jeg mener et barn kan ha nytte av klovnene i en prosedyre et annet sted på sykehuset, prøver jeg å avklare det først. Da unngår man overraskelser.

Ofte handler skepsisen om rolleforståelse.

– Noen tror kanskje at de selv må begynne å «gjøgle». Men det er jo ikke poenget – og det lar seg som regel avklare ganske raskt.

Nesten uunnværlige

I dag opplever Grindheim at holdningene er i ferd med å endre seg.

– De fleste som jobber med barn ser på sykehusklovnene som en integrert del av behandlingsteamet. Det er nyttig både for barnet, familien og helsepersonellet.

– Hvis klovneordningen forsvant i morgen – hva ville dere savnet mest?

Grindheim tenker seg om.

– Jeg ville savnet utrolig dyktige kollegaer som er ekstremt gode på noe jeg selv ikke får til.

– Vi har stor erfaring og trygghet i rollene våre, men vi har også begrensninger. Det tomrommet de begrensningene etterlater, opplever jeg at klovnene fyller, til barnets beste.

«Hvis sykehusklovnene forsvant, ville det vært krise.»
– Tove Rambøl

– Så hvordan vil dere kortfattet sammenfatte deres betydning?

Grindheim svarer først.

– De treffer på en måte hele barnet.

Rambøl nikker.

– Og de gir barnet mestring og kontroll.

Hun smiler.

– Vi skulle gjerne hatt klovnene her hele tiden – døgnet rundt.

– Hva om de flytter inn, rett og slett?

Grindheim ler.

– Det hadde ikke gjort oss noe.

– Nei, virkelig ikke. Så gjerne det, sier Rambøl.

______________________________

Tekst: Jonas Rein Seehuus
Foto: Agnete Brun

I 2026 fyller Sykehusklovnene 25 år. Gjennom jubileumsåret deler vi historier om menneskene, øyeblikkene og milepælene som har formet organisasjonen. Dette er én av dem.