I mange gamle samfunn, lenge før man skrev ned historier i bøker, fantes det komiske figurer i ritualer og seremonier. De kunne dukke opp når noe sto på spill, i overgangene i livet, ved uro og ved kriser. I flere urfolkstradisjoner i Nord-Amerika har seremonielle klovnefigurer også vært knyttet til ritualer som hadde en helbredende side.

I antikkens Hellas var kunst og helse tett forbundet. I Asklepios-helligdommene, som i Epidauros, lå teater og behandlingsområder i samme anlegg. Helbredelse handlet om mer enn medisinske behandlinger alene. Omgivelsene, ritualene og kunsten var en del av rammen pasienten kom inn i.

Også i middelalderen ser vi spor av denne forståelsen. På 1300-tallet anbefalte kirurgen Henri de Mondeville at pasienten skulle omgis av sine nærmeste, og også av en jonglør som kunne distrahere med musikk. Tanken var enkel; glede og avledning kunne støtte rekonvalesensen.

Figuren i kanten

I middelalderen trer narren frem som en tydelig kulturfigur. Han befant seg delvis innenfor og delvis utenfor makten. Han var en del av systemet, men ikke bundet av det på samme måte som andre. Nettopp derfor kunne han nærme seg det alvorlige med en annen frihet.

Narren hadde en slags «tillatelse» til å si det andre ikke kunne si. Gjennom det komiske kunne han rette et skråblikk mot autoritet og alvor – ikke for å rive ned, men for å vise det menneskelige i det opphøyde.

Denne friheten følger klovnen videre inn i teaterets verden.

På 1500-tallet utvikles commedia dell’arte i Italia. Skuespillerne arbeidet uten ferdigskrevet tekst og responderte direkte på situasjonen og publikum. Improvisasjon var ikke tilfeldighet, men et presist håndverk. Kropp, rytme og timing var språket.

Improvisasjonens kjerne er tilstedeværelse. Det som skjer, skjer i øyeblikket.

For sykehusklovnen er dette avgjørende. Hver situasjon er ny. Hvert barn og hvert møte må forstås på nytt. Kunstformen oppstår i samspillet. Den er ikke forhåndsbestemt, men utvikles i relasjonen mellom klovn og menneske.

De små øyeblikkene av spontanitet kan ha stor betydning i helseøyemed. Når barnet får reagere, lede eller være medskapende i leken med klovnen, oppstår en mulighet til å påvirke det som skjer, midt i en ellers styrt situasjon på et sykehus. Det kan styrke opplevelsen av kontroll og mestring hos barnet.

På 1800-tallet gjorde den engelske skuespilleren og komikeren Joseph Grimaldi klovnen til scenens sentrum. I sine memoarer skriver han:

When I lay aside the clown’s garment, let me also lay aside the clown’s silence.

Sitatet minner oss om at bak enhver klovnemaske finnes et menneske. Denne dobbeltheten,  mellom figur og person, har fulgt klovnetradisjonen gjennom historien og preger også sykehusklovnens arbeid i dag. Den profesjonelle scenekunstneren har alltid en dobbelt bevissthet; en som er klovnens og én som er mennesket bak den røde nesen.

Slik knyttes sykehusklovnene til en tradisjon der kunst og nærvær gjennom århundrer har hatt plass i møte med det sårbare.

Den moderne klovnens pioner: Joseph Grimaldi som Scaramouche, ca. 1815.Foto:Wikimedia Commons

Fra protest til profesjon

I vår tid tar denne tradisjonen en ny form.

På 1970-tallet utfordret den amerikanske legen Hunter “Patch” Adams et helsevesen han opplevde som teknisk og distansert. Han tok bevisst i bruk klovnerollen i møte med pasienter. Humor var for ham ikke underholdning, men et uttrykk for nærhet og likeverd.

I 1986 grunnla den amerikanske klovnen Michael Christensen Clown Care Unit ved et sykehus i New York. Han ønsket å bringe profesjonell klovnekunst inn i sykehusets rutiner - ikke som “show”, men som faglig forankret tilstedeværelse. Slik fikk helseklovning en tydeligere profesjonell form.

We are not there to cheer people up. We are there to be present.
- Michael Christensen

Med dette ble sykehusklovning gradvis etablert som en mer strukturert praksis, med opplæring, etiske rammer og samarbeid med helsepersonell. Fra 1990-tallet vokste feltet frem i flere europeiske land og utviklet seg fra ildsjelarbeid til profesjon.

Utviklingen nådde også Norge.

Den poetiske klovnen: Paul Legrand som Pierrot, ca. 1855.Foto:Wikimedia Commons

Profesjonaliseringen i Norge

På slutten av 1990-tallet startet Siv Øvsthus arbeidet som sykehusklovn ved Haukeland universitetssykehus i Bergen. Noen år senere etablerte scenekunstneren Tove Karoliussen sykehusklovning ved Ullevål sykehus – og i 2001 ble Sykehusklovnene grunnlagt.

I dag arbeider nær 50 profesjonelle scenekunstnere som sykehusklovner ved 20 norske sykehus i Norge. De har utdanning fra ulike teaterskoler og tradisjoner innen klovnekunst, og kombinerer dette med spesialisert kompetanse i møte med barn og unge i behandlingsforløp og samarbeid med helsepersonell.

Sykehusklovnen er kanskje ny i form, men ikke i funksjon. Hun bærer videre en tradisjon der kunst og nærvær har hatt sin plass i møte med det sårbare, og holder den levende i vår tid. Gjennom historien har klovnen hatt en egen frihet til å romme livets fasetter og bryte mønstre. I denne åpenheten oppstår et nærvær, et rom der det blir mulig å være menneske, også når livet er krevende. Der, i det skjøre og uforutsigbare, finner sykehusklovnen sin plass.

Den moderne sykehusklovnen: Sykehusklovnene i møte med barn, tidlig 2000-tall.

Tekst: Kjersti Skjaker

I 2026 fyller Sykehusklovnene 25 år. Gjennom jubileumsåret deler vi historier om menneskene, øyeblikkene og milepælene som har formet organisasjonen. Dette er én av dem.