En perfekt match

Først var det bare litt feber i helgene. Så kom blåmerkene, utslettet og neseblodet som ikke ville stoppe. Familien trodde det skyldtes jernmangel, men Anjelica ble gradvis dårligere, uke for uke.

Etter at blod- og benmargsprøver ble gjennomført, fikk hun påvist leukemi – en type blodkreft. Anjelica var 13 år gammel og hadde nettopp begynt på ungdomsskolen.

– Det var selvfølgelig et sjokk for alle, sier hun. – Men så er det jo noe man bare må lære seg å leve med.

Hun smiler.

– Og bestemme seg for å bli frisk.

Så mørkt ut

Hun kommer rett fra Kirkeparken videregående skole når vi møtes på en kafé i Moss. Til å være 17 år er det noe uvanlig trygt i blikket hennes. Hun utstråler et rolig nærvær, som om erfaringene hun har vært gjennom, har gitt henne en egen tyngde.

Rundt høyre håndledd bærer hun et hvitt armbånd, laget av runde og firkantede plastperler. «Fuck Cancer!», står det.

Hun kaller det å «perle», noe hun begynte med under de stadig hyppigere oppholdene på Sykehuset Østfold Kalnes. Siden har det blitt mange armbånd, som hun nå selger til inntekt for Barnekreftforeningen.

– Når man blir syk, ser man hvor viktig pengeinnsamling til forskning er. Uten den ville langt flere barn dødd. Jeg skjønte også at det går an å bidra selv.

Hvert år får rundt 200 barn i Norge kreft. Om lag 30 av dem dør.

Lenge så det mørkt ut også for Anjelica. Hun beskriver et sykdomsforløp der hun måtte gjennom flere behandlinger før noe hadde effekt.

Først fikk hun cellegift, strålebehandling og benmargstransplantasjon med lillesøsteren som donor. Men da kreften kom tilbake, ble hun behandlet med en avansert form for immunterapi, såkalt CAR-T-behandling.

Heller ikke det stanset sykdommen.

– Etter to tilbakefall satt jeg igjen med tre valg: Ingen videre behandling – og da ville jeg antagelig dø om ikke så lenge. Eller en behandling som kunne gjøre at jeg levde litt lenger, men aldri ble frisk. Begge deler var helt uaktuelt, sier Anjelica.

Hun smiler igjen.

Det endte opp med en behandling der det var en mulighet for å bli frisk, men ingen garanti. Jeg ble på en måte en prøvekanin, men det var det eneste håpet jeg hadde.

Behandlingen Anjelica snakker om, innebar blant annet stamcelletransplantasjon. Først slås pasientens eget blod- og immunsystem ned med kraftig behandling, før man får tilført friske stamceller fra en donor.

Disse cellene bygger opp et nytt blodsystem, som i beste fall kan bidra til å bekjempe kreftcellene. Det er – forenklet sagt – som å få et nytt immunforsvar fra en annen person.

Men for at en slik transplantasjon skal fungere, må giver og mottaker ha nesten identiske vevstyper – noe svært få har.

Derfor leter legene i store, internasjonale registre med millioner av frivillige stamcellegivere. Likevel er det langt fra sikkert at man finner en som passer. Men hvis det først skjer, kan det være helt avgjørende.

En ukjent livredder

Det jeg vet er at stamcellene jeg fikk kom fra en 25 år gammel mann, trolig fra et annet europeisk land. Det er egentlig ganske fascinerende å tenke på at det finnes en person der ute som mest sannsynlig har reddet livet mitt.

Til å begynne med tenkte jeg ofte på dette, ikke minst når jeg var sammen med gutter i familien som er på den alderen.

Dessverre har alle slike inngrep en pris, og Anjelica legger ikke skjul på at både denne – og tidligere behandlinger – har gått hardt utover kroppen hennes, selv om det ikke alltid synes.

– Det er kjedelig å tenke på at selv de forsøkene som ikke virket, har bidratt til noen av de skadene jeg har i dag.

– Hva slags skader dreier det seg om?

– Jeg kjenner jo på kroppen at den har vært gjennom mye, og den kan aldri bli like sterk igjen som den var før. Den siste runden førte blant annet til nerveskader i bein og armer, og lenge måtte jeg bruke rullestol.

Hun forteller at det var flere som fryktet at hun aldri ville komme til å gå igjen. Men selv nektet hun å gi opp. På forsommeren i fjor – etter mye trening, ergoterapi og fysioterapi – kom hun seg på beina igjen.

Et nytt felleskap

De mange sykehusoppholdene har også ført til at Anjelica føler at hun har mistet mye av ungdomstiden.

– Jeg synes det var veldig vanskelig å ligge på sykehuset og se på Snapchat hva vennene mine gjorde. Når man blir syk, merker man også hvem som faktisk er vennene dine. Men jeg skjønner at det kan være skummelt for dem også.

Hun forteller at noen av vennene forsvant, men at sykehuset på sett og vis tok over og ble hennes sosiale arena.

Etter hvert trivdes jeg nesten bedre der enn jeg gjorde hjemme. Sykepleierne, legene – og ikke minst sykehusklovnene – ble mine nærmeste. Sykehusklovnene møtte jeg helt fra starten av. Til å begynne med tenkte jeg at det de holdt på kanskje egnet seg best for små barn, men etter hvert fikk vi veldig god kontakt.

Armbåndene mine var noe vi snakket mye om. Jeg opplevde at de tilpasset seg interessene mine, og det gjorde dagene mye lettere å komme seg gjennom.

I forbindelse med behandlingen tilbrakte Anjelica også flere uker på isolat.

– Da hadde jeg ikke noe immunforsvar, og alt rundt meg måtte være helt sterilt. Jeg kunne ikke gå ut av rommet, og i lange perioder kunne jeg heller ikke spise vanlig mat. Men det var en sluse mellom rommet mitt og korridorene utenfor.

Der dukket også sykehusklovnene opp og holdt show. Bare for meg. Det var utrolig fint.

Veien videre

Fremdeles får hun oppfølging på sykehuset i tre sammenhengende dager, hver åttende uke, og prognosene er gode.

– Jeg gleder meg til å bli ferdig med dette.

Hun blir tankefull.

– Samtidig er det jo litt skummelt. For hva om grunnen til at det går så bra er den regelmessige oppfølgingen?

I dag er hun godt i gang med andre året på videregående, hvor hun har valgt linjen for kunst, design og arkitektur.

– Jeg stortrives, men jeg har litt etterslep i noen fag. Jeg merker at det er noen hull. Jeg har også noen fysiske begrensninger. De andre på min alder løper og hopper og gjør sånne ting. Det klarer ikke jeg.

– Så du satser ikke på en sportskarriere.

Hun ler godt.

– Nei, det hadde det uansett ikke blitt noe av.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Det hadde vært gøy å bli designer. Men vi får se. Nå handler det også mye om å finne veien tilbake. Å bare bli en vanlig ungdom igjen. For mye av det unge mennesker vanligvis opplever når de er 14, 15 og 16, har jeg gått glipp av.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

Men man kan jo ikke bare fokusere på det man har mistet. Man må heller se fram mot alt man fortsatt skal oppleve.

Tekst: Jonas Rein Seehuus
Bilder: Jonas Rein Seehuus og Anjelica Skaar Snipen

I 2026 fyller Sykehusklovnene 25 år. Gjennom jubileumsåret deler vi historier om menneskene, øyeblikkene og milepælene som har formet organisasjonen. Dette er én av dem.