Plutselig kan alle trenge en klovn
Det var svært kritisk.
Han hadde mistet synet, kunne ikke kommunisere, smertene var uutholdelige og det hele var kritisk. Max selv ville aller helst dø.
Så hørte de noe leven ute i gangen utenfor rommet. To sykehusklovner åpenbarte seg på sparkesykler.
Mamma, Ellen Heidi Lie, begynte å smile. De mindre søsknene fikk latterkrampe. Og Max fikk med seg besøket av klovnene. Utrolig nok.
Da kom ordene som mamma, Ellen Heidi, aldri glemmer:
Jeg skal holde ut, jeg vil leve hvis klovnene kan komme hver tirsdag.
Max blir etter en rekke hodeoperasjoner mirakuløst bedre, og en dag står han foran alle elevene på Skøyen skole og forteller om hvordan det var å være på sykehus, at han egentlig ville dø på grunn av smertene, men så kom sykehusklovnene.
Akkurat der, foran medelevene som han hadde vært borte fra i så mange år på barneskolen, fortalte han om den magiske medisinen som sykehusklovnene hadde stått for, også sa han følgende:
PLUTSELIG KAN ALLE TRENGE EN KLOVN
Dette har nå blitt vår visjon. Dette sitatet fra en liten gutt som var døden nær, har vi med oss hver dag. En påminnelse om at sykdom kan ramme når vi minst aner det. Og når barna våre, det kjæreste vi har, blir syke mister vi ofte fotfeste. Gjennom klovnens fokus på det friske i menneskene, bidrar vi til å styrke følelsen av håp.
Takk, Max, for at du greide å si det akkurat sånn som det er. Vi vet aldri når vi kan trenge en klovn.
Ellen Arnstad, daglig leder i Sykehusklovnene
Foto:Titt Melhus
